Arkivert i: Kosmorama | Stikkord: Al-Aqsa, Cupisti, Film, Israel, Kosmorama, Palestina, retorikk
Palestinian children have no fear. And if they can face a tank, they have lost their childhood. (fra Forbidden Childhood).
Hvordan tør man egentlig skrive om en film som omhandler konflikten i Israel/Palestina? Sier man noe feil i den ene retningen så kan man jo risikere å ikke ha følelser for de umenneskelige lidelsene til palestinerne og sier man noe feil i den andre retningen er man plutselig antisemitt. Nei, det er ikke greit å unngå å være kjedelig og fryktelig politisk korrekt. Likevel må jeg nesten komme med noen ord om filmen jeg tyvstartet Kosmorama med, Forbidden Childhood. En film som vil påvirke også deg som har sett dokumentar fra Palestina før, slik som for eksempel Cupistis film fra i fjor.
Filmen ble vist i Vår Frue kirke, og jeg ankom med en god dose kynisme godt plantet i bakhodet. Jeg er ofte litt skeptisk til dokumentarfilmer, synes det lages mye kjedelig og at det skrytes uhemmet av ting som bare er ræl. Men jeg var kritisk fra første stund, og hengte meg med en gang opp i at jeg synes filmen spekulerte i dette å vise oss barn. Lange sekvenser med palestinske barn som fortalte om sine lidelser, barn som kastet stein på soldater, barn som kastet stein på tanks, soldater som skjøt tåregassgranater tilbake. Det er mye arkivklipping i denne filmen fra den første og andre intifadaen.En pike fortalte om, og hadde filmet, hvordan en soldat hadde sperret dem inne på skolen mens nybyggerbarn kastet stein på broren hennes. Noen barn fortalte om hva de måtte gjennom for å besøke sin fetter i fengsel. Noen barn fortalte om vennen deres som ble drept på skolen.
På nytt og på nytt presenterte filmen en historie for å prøve å trenge inn til meg der jeg satt i min kynisme, og til slutt lyktes den såklart. Den gjorde helt klart inntrykk. Men jeg begynte også å ane et mønster jeg kunne kjenne igjen fra den undervisningen jeg har hatt i den antikke retorikkens enkle men velprøvde og effektive metoder.
På en måte som er Aristoteles og Cicero verdig prøver filmen å bløtgjøre meg. Den bruker såkalte pathos-virkemidler til å argumentere til mine følelser. Og hvem lar seg vel ikke påvirke av barn som plages av soldater? Og hvis jeg ikke skulle registrert hvor forferdelig ting er, så hjelper filmen til med å minne meg på det gjennom å legge på dramatisk og truende musikk som understreker alvoret. Nok et svært effektivt virkemiddel.
Filmens ethos – dens troverdighet understrekes ved at - at menn som har tjenestegjort i den Israelske hæren snakker om sin sympati med palestinske barn og at de innser hva slags forferdelige ting de har vært med på. Det virker overbevisende. En leder fra den beryktede palestinske Al-Aqsa-brigaden forteller om hvordan de har funnet ut at det er andre virkemidler en vold som er bedre. Nok en gang – når selv Al-Aqsa sier det er det vanskelig å ikke tro på det. Og filmen unngår å vise de klassiske galningene med skrudde standpunkter vi er vant med fra for eksempel Michael Moores filmer. Her er det ingen nybygger som står og forteller oss hvorfor det er å plage disse palestinske barna. De som snakker tror vi på, fordi de åpenbart er på den “gode” siden tross alle forutsetninger for noe annet.
Så – på riktig tidspunkt skal tesen presenteres: “The solution?” sier Zakharia Zubaidi fra Al-Aqsa. Filmskaperen legger inn en lang pause for å bygge opp forventningen hos oss. “Education.” Å ta fra en generasjon med barn deres barndom, både Israelere og Palestinere, virker ikke.
Og jeg tror selvsagt på det. Jeg har alltid hatt sympati med Palestina, men jeg innser at jeg ikke har gjort nok. Du kan kalle metoden sleip, men den er effektiv. Det er hva du sier, ikke hvordan du sier det som er det sentrale. Når Josef Goebbels og Leni Riefenstahl på 30- og 40-tallet brukte de samme virkemidlene for å lage nazist-propaganda, da var det selvsagt farlig. Når Barbara Cupisti bruker det for å tale det godes sak er det greit. For alle gode dokumentarer bruker disse virkemidlene. Det finnes ingen nøytral dokumentar. Og de som tror de er det er ofte drepende kjedelige. Da har jeg mer sansen for den dokumentaren som har en historie å fortelle, slik som denne filmen har. Den prøver å overbevise deg om noe, og den bruker de beste virkemidlene for å få det til.
Som sagt, det er en film som vil påvirke også deg som tror du har sett det meste om denne konflikten før.
1 kommentar hittil
Legg igjen en kommentar
[...] StudiebyEN-bloggen En blogg fra studiebyen Trondheim « Tapt barndom og dokumentarkunstens retorikk. [...]
Tilbakeping av Barn og krig - for 2. gang « StudiebyEN-bloggen mars 5, 2009 @ 15:57