Filed under: musikk | Emner: elektronika, Hanne Hukkelberg, Hoem Simonsen Duo, jazz, Kim Hiorthøy, konsert, musikk, Pstereo, Trondheim
Trondheim har ikke bare et stort musikkmiljø med mange lokale utøvere – det er også en hel del folk som jobber med å få det beste fra resten av verden til å komme og spille i Trondheim. Noen av dem er rockefestivalen Pstereo som etter to vellykkede festivaler og en tredje på gang nå må sies å ha blitt en tradisjon i Trondheim.
I år ga de oss en forsmak først på 30. april med amerikanske Glasvegas, og så med trippelkonsert på Blæst selveste 1. mai med nasjonale storheter innen jazz/elektronika. Jeg var til stede på den siste.
Etter en solfylt feiring av arbeidernes dag på torget forsvant vi inn i mørket på Solsiden for å få med oss musikk av toppkvalitet. Først ut var Hoem/Simonsen duo, som delvis har røtter i jazzlinja på NTNU. Min kunnskap om jazzmusikk er vel egentlig begrenset, men jeg er da i stand til å ta stilling til hva jeg synes er kult, og dette var fengslende på en litt merkelig måte. Sang og tuba, kanskje i roligste laget til å nytes i veldig lang tid når man står på et konsertgulv, så det holdt med den halvtimen de spilte. Definitivt noe jeg kunne hørt på som akkompagnement til en litt mer komfortabel stol, ost og rødvin.
Neste artist ut var Hanne Hukkelberg. Etter å ha brukt Spotify for å få et inntrykk på forhånd visste jeg hun hadde gjort noe i kombinasjonen mellom jazz og pop. Nå er hun tydeligvis blitt mer rocka, og stilte med fullt rockeband på scenen. Etter et par låter for å våkne var hun også en person med en sjarmerende scenepersonlighet som virkelig kommuniserte med publikum og nesten småflørtet litt. Å gjøre noe mer enn bare å spille musikken sin må liksom til dersom det å være på konsert med dårligere lydkvalitet i et varmt og klamt lokale skal konkurrere med stereoen hjemme. Lydkvaliteten klarte ikke å konkurrere med stereoen hjemme, det er vanskelig å kombinere rock med trøkk og jazzvokal så vi hører begge. Jeg synes det totalt sett var kult, men bedre lydkvalitet (kanskje mer dempet volum?) kunne gjort opplevelsen større.
Sistemann på plakaten var Kim Hiortøy. En pussig opplevelse. Plutselig står det en lutrygget nisse med bustete skjegg oppe på scenen, dypt konsentrert bak en miksepult der han begynner å skru på knotter. Sakte men sikkert begynner det å bli musikk av det. Først noen rolige techno-beats og så mer og mer lyd på det. Sakte men sikkert glir musikken over til house/trance-rytmer (mulig min sjangerkunnskap kommer noe til kort her), og nissen med skjegget blir mer og mer animert. Han er stadig like konsentrert over knottene sine, men driver tidvis og hopper opp og ned i strobelyset. Ganske mye hardere og røffere enn det som ligger ute av han på Spotify. Kult nok synes jeg.
Konklusjonen? Jeg synes alt var kult på sin egen måte. Samboeren min var med meg, men det falt ikke like mye i smak hos henne. Det synes jeg egentlig er helt greit. All musikk kan ikke være for alle – det er uansett ikke plass til alle i konsertlokalet, og her var det etter hvert ganske fullt utpå kvelden.
Ikke minst er det dritkult at noen faktisk booker band som ikke ligger på VG-lista, og det ganske mange som gjør det i Trondheim. Bor man i Trondheim kan man få med seg det meste, også det som er litt smalt. Selv om jeg ikke er blant de som går på konsert veldig ofte liker jeg det når jeg får det med meg, og digger at tilbudet finnes der. Takk til Pstereo, Samfundet, Blæst, Familien/Storås og de andre der ute som sørger for det. Gleder meg veldig til den virkelige Pstereo-festivalen 21.-22. august.
Legg igjen en kommentar so far
Legg igjen en kommentar
StudiebyEN-bloggen 